Bibliotekaren

Jeg har lenge følt på en lettere angst over hvor fort teknologien utvikler seg. Men det hele toppet seg da jeg var på biblioteket her om dagen. Da jeg skulle låne en bok (Camillas lange netter av Mona Høvring, veldig bra bok, anbefales.) hadde jeg et valg om jeg ville gjøre det på en maskin, eller å få en bibliotekar til å hjelpe meg, jeg tok som vanlig det valget som har en sjel. Da fikk jeg spørsmål om jeg har en pinkode, og det hadde jeg jo ikke. Det måtte jeg jo ha, for nå kunne man visst bare låne bøker på maskin kunne bibliotekaren fortelle meg (forøvrig en veldig hyggelig fyr, se etter han med briller neste gang du er på Sandnes Bibliotek). Jeg spurte om ikke han kunne ordne med det som før, men det var visst enklest slik.

Enkelt. Vår tids ideal oppsummert i et ord.

Det å forholde meg til en maskin hvor jeg vanligvis forholder meg til et menneske uroer meg, blir alt slik i fremtiden? Vil alt bli erstattet av maskiner? Butikkansatte, bussjåfører, tannleger? Hvordan skal jeg da få utløp for mitt over gjennomsnittlige behov for å utveksle hyggelige fraser med fremmede?

Det er veldig upraktisk at jeg ble født på nittitallet, da teknologien virkelig begynte å skyte fart, og min ideale gullalder for lengst var forbi (og jada jada, det er mye bedre å leve i dag enn før, av mange grunner, men det vet jo ikke jeg, så ikke ta fra meg livsløgnen).

Jeg engster meg. Jeg engster slik De grønne engster seg for miljøet og Carl I. Hagen engster seg for muslimer. Jeg syns i grunnen det ikke er mange nok som engster seg for teknologien. Jeg kan godt være den engstelige pessimisten i denne saken.

 

Det er litt ironisk hvordan jeg skriver dette på en pc, og nylig nettopp fikk en iphone til bursdagen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits